Displaying items by tag: OL

Åpningssermonien under De olympiske lekene i Tokyo 23. juli vil trolig foregå uten norske seileres tilstedeværelse.

OLs åpningssermoni vil etter alle solemerker gå som planlagt, men uten publikum. Den vil også trolig foregå uten at seilerne er med som deltagere i den norske troppen. Seilingen foregår på øya Enoshima utenfor byen Fujisawa, som ligger rundt regnet fem mil utenfor Tokyo, og det å ta seg derifra til olympialandsbyen under det sikkerthet- og smittevernsregimet som gjelder under OL, er ikke bare enkelt.

– Vi fikk for noen dager siden beskjed om at seilere som vil delta på åpningssermonien må regne med en tur som vil vare i 36 timer – fra de forlater Enoshima til de er tilbake igjen, forteller sportssjef Rigo de Nijs.

– Og, legger han til:

– Det vil være en tur som hovedsakelig vil bestå av venting og ikke noe sted å sove!

Antagelig kan det bli enda mer komplisert, for der er nyoppdagete  smittetilfeller i olympialandsbyen. Rigo de Nijs holder som lite trolig at noen av de norske seilerne vil utsette seg for en slik reise, selv om det å delta på åpningen er en stor opplevelse.

– For Endre (Funnemark), Line (Flem Høst) og Hermann (Tomasgaard) som alle skal i ilden 25. juli, vil det under enhver omstendighet være uaktuelt. Det vil kunne gå veldig hardt ut over evnen deres til å prestere den første dagen på regattabanen. Det er seilerne helt inneforstått med.

Og for å illustrere hvor inneforstått de er med det, gjengir Rigo svaret han fikk fra Hermann da han spurte Hermann om han kunne tenke seg å delta på åpningssermonien:

– Ikke engang om jeg fikk betalt en million dollars, kommer jeg til å delta der!

Som alternativ til den offisielle åpningen planlegges det en lokal åpning for seilerne i Enoshima om morgenen 24. juli.

OLYMPISKE TILBAKEBLIKK 1972 OG 1976: Kronprins Harald, Eirik Johannessen og Rolf Lund kom til OL i Kiel i 1972 som storfavoritter. Rett før hadde de slått hele verdenseliten og 61 konkurrenter i Kieler Woche i den nye OL-klassen Soling med den suverene serien 1-2-1-1-4-2.

Forberedelsene til OL var lange og grundige. Kronprins Harald og mannskapet hans hadde reist til Danmark helg etter helg igjennom hele vinteren og trent sammen med blant annet Poul Elvstrøm. Til Kieler Woche kom de med et nytt sett seil fra loftet til Buddy Melges, som viste seg å være «skitgodt». Det la konkurrentene merke til og seilmaker Melges skulle selv delta i OL i Soling-klassen.

«Vi skulle dratt hjem etter den første seilasen. Da hadde vi kanskje vunnet OL i Kiel. Vi var for suverene, og det gikk fort. Våre konkurrenter skjønte at seilene våre var gode», sier kong Harald i boken «Kong Harald V – seileren som ble en av gutta».

For da det norske laget kom til OL, hadde flere av lagene Melges-seil. Og de fikk forhold som var uvanlige for Kiel. De vanlige forholdene med lavtrykk inn fra vest, var erstattet av blå himmel og høytrykk. Buddy Melges vant første seilas i OL. Kronprinsen, som var skuffet over egen innsats, kunne ikke dy seg på brygga og sa til Melges:

«Jeg hører du har gode seil. Hvem lager dem?»

OL i 1972 endte med en skuffende 10. plass for et lag som alle – presse og konkurrenter – kom til Kiel for å «hente en medalje».

«Jeg var altfor lite nervøs og fikk ikke regulert spenningsnivået i det hele tatt. Eller kanskje jeg var for nervøs og kompenserte med å bli helt flat – jeg kan ikke forklare det», sier kong Harald i boken.

Soling-klassen hadde kommet inn på det olympiske programmet i stedet for 5.5 mR. Det betød at det i 1972 var to norsk-konstruerte båttyper i OL. Soling er konstruert av Jan Herman Linge og Draken er tegnet av Johan Anker.

En annen, ny klasse var tomanns kjølbåten Tempest, som hadde kommet inn som en ny, sjette klasse. Og hvem andre enn Peder Lunde jr. forsøkte seg i denne nye klassen? Sammen med Axel Gresvig var han klar for sitt tredje OL i sin tredje klasse. Denne gangen endte det ikke med medalje, men nok en gang ble Peder Lunde jr. beste norske seiler med en 6. plass.

Noen medaljer vanket det heller ikke på noen andre norske lag. Nok en gang måtte norske OL-seilere reise hjem med edelt metall i bagasjen – til tross for norsk deltagelse i samtlige klasser.

• Soling (26 deltagere): 10) Kronprins Harald/Eirik Johannessen/Rolf Lund. 
• Flying Dutchman (29 deltagere): 14) Ragnar Fjoran/Christian Bendixen. 
• Drake (23 deltagere): 11) Teddy Sommerschield/Jan-Erik Aarberg/Sven Gerner-Mathiesen. 
• Tempest (21 deltagere): 6) Peder Lunde jr./Axel Gresvig.
• Finnjolle (35 deltagere): 25) Per Werenskiold. 
• Star (18 deltagere): 15) Bjørn Lofterød/Odd Roar Lofterød.

Tynn, norsk innsats på Ontariosjøen

Det skjedde endringer i det olympiske utvalget av klasser før OL i Montreal i 1976. Star-og Drake-klassen ble fjernet, og inn hadde tomannsjollen 470, som fortsatt er OL-klasse, og katamaranen Tornado kommet inn. To gamle, tunge travere var blitt erstattet av klasser som bød på planende seiling og atskillig mer fart.

470-klassen fenget i Norge, og i den norske uttagningen deltok et 20-tall båter. Tornado-klassen hadde ingen norske seilere våget seg på. Peder Lunde hadde sluttet med sin Tempest-seiling og i en Flying Dutchman-klasse var det kun få aktive seilere igjen i landet. Kun et lag deltok internasjonalt, men de trakk seg til slutt på grunn av økonomiske problemer med satsingen sin.

De ansvarlige for uttagningen valgte å sende seilere i kun tre klasser; i Soling, Finnjolle og 470. De olympiske seilasene foregikk i Kingston som ligger ved Ontariosjøen. Igjen var Peder Lunde jr. med i troppen – denne gangen som rormann om bord i det norske OL-laget. Det var hans fjerde OL i hans fjerde klasse, men denne gangen måtte han steppe inn som reserve for Per Spilling.

Kort fortalt ble OL i 1976 ingen norsk suksess, men derimot en solid nedtur. 15. plass ble det beste norske resultatet, men denne gangen ble det ikke Peder Lunde jr. som var best av de norske seilerne. Det ble 470-laget.

470-LAGET: Hans Petter og Morten Jensen deltok i OL i 1976 i 470-klassen og endte på 15. plass. Det ble beste norske prestasjon i det OL-et. FOTO: Privat

• Soling (19 deltagere): 16) Peder Lunde jr./Morten Rieker/Kim Torkildsen. 
• Finnjolle (28 deltagere): 24) Tom Skjønberg. 
• 470 (28 deltagere): 15) Morten Jensen/Hans Petter Jensen.

Etter OL i 1976 oppsummerte Norges Olympiske Komité det dårlige norske resultatet slik i sin årbok for 1973–1976 – en forklaring som vel stort sett med noen få unntak har vært gjeldende siden:

«Forklaringen på de dårlige norske resultatene ved de olympiske seilaser i Kingston må søkes i forhold som vi alle er klar over. Til tross for at det utvilsomt finnes talenter i norsk seilsport, har vi altfor liten bredde på et godt internasjonalt nivå.»

Martine Steller Mortensen har kanskje den aller tøffeste oppgaven av alle OL-seilerne: Å være gast om bord i en Nacra 17 krever mye og er slett ikke ufarlig – noe hun har fått smertelig erfare.

Martine Steller Mortensen kommer fra Arendal og er oppvokst i en ivrig seilerfamilie.

– Jeg ble dratt med inn i seilingen fra jeg var veldig liten. Det var helt naturlig at det ble sånn. Først i familiebåten, men etter hvert i egen Optimist. Jeg elsket det og syntes det var kjempegøy. 

Martine seilte Optimist fra hun var 6–7 år til hun var 15. Hun ble aldri noen barnestjerne, men likte å være en del av miljøet i seilforeningen. Etter Optimistjollen fulgte det fire år i Europajolle, og i miljøet i Arendal ble hun en ledestjerne. I mangel av trener for Europajolle-seilerne påtok hun seg selv rollen som seilende trener.

Martine deltok i flere EM og VM. I det siste europmesterskapet hun deltok i, var hun på nippet til å ta bronsemedalje. I 2012 ble hun norgesmester i dameklassen i Europajolle. Norgesmester i gutteklassen det samme året ble Nicholas Fadler Martinsen fra Son. De to hadde blitt kjent med hverandre i seilmiljøet og fått et godt øye til hverandre. Etter sesongen 2012 bestemte de seg for å seile sammen.

Øynene falt på den foilende katamaranen Nacra 17 som skulle være OL-klasse i 2016, men hovedgrunnen til at valget falt på den, var at det var en «mixed» klasse. Mannskapet skulle bestå av en mann og en dame.

De bestilte en Nacra 17 uten å ha prøvd den, hentet den på verftet i Nederland, kjørte til Malaga i Spania, pakket ut båten der og begynte å lese bruksanvisningen. Dette var høsten 2013. Derifra og frem dit de er i dag som norske representanter i OL, har de i stor grad måttet klare seg på egenhånd. Først i de senere årene har de fått noe støtte fra Norges Seilforbund. Martine og Nicholas har måttet være sine egne trenere og læremestre.

– Ja, vi har jobbet beinhardt fra starten av. Tidvis har det vært frustrerende. Vi har følt på fremgang og tatt tre steg frem, men så boms – har vi tatt flere skritt tilbake igjen, sier Martine.

Gradvis har de imidlertid forbedret seg, og under Lanzarote Winter Series i mars i år fikk de sitt internasjonale gjennombrudd og klarte kravet til å kunne bli uttatt til OL. Mot alle odds, for bare en måned tidligere hadde Martine fått et dypt kutt i den ene lårmuskelen. Hun falt over bord og ble truffet av den skarpe foilen som får Nacra-katamaranen til å fly. Det var en alvorlig skade.

– På Lanzarote føltes det som å seile med et gelé-bein uten styrke, sier Martine.

– Vi klarte kravet til å bli uttatt til OL ene og alene fordi Martine pushet veldig tøft i den gitte situasjonen og ville klare målet vårt så inderlig sterkt, sier Nicholas.

I Nacra 17-klassen er det 20 lag som konkurrerer i OL, og seilasene innledes 28. juli og avsluttes med medaljefinale 3. august.

GAST: Som gast er Martines oppgave å holde trykk, fart og balanse på topp om bord i Nacra 17-katamaranen som seiler på foiler. FOTO: Trond R. Teigen.

• SEILFORENING: Kongelig Norsk Seilforening
• OL-DISIPLIN: Mixed Multihull
• BÅTTYPE: Nacra 17 sammen med Nicholas Fadler Martinsen
• FØDSELSDATO: 11. november 1994
• HØYDE: 171 cm
• PLASSERING PÅ VERDENSRANKING: 17. plass. Beste plassering: Nr. 16
• OL-DELTAGELSE: Debutant
• MARTINES TRENER: Rigo de Nijs
• MARTINE STELLER MORTENSENS INTERNASJONALE RESULTATER
• Slik presenterer OL-arrangørene Martine
• Les profilintervju med Martine og Nicholas i SEILmagasinet (krever innlogging)

OLYMPISKE TILBAKEBLIKK 1964 OG 1968: I 1964 gikk De olympiske lekene i Tokyo. Seilingen foregikk i Enoshima, samme sted hvor OL-seilasene skal foregå i år. Det ble imidlertid  ingen norsk lykke-arena, men det vil forhåpentlig seilerne endre i år…

Drake, Flying Dutchman, Finnjolle og 5.5 mR var klassene Norge var representert i under OL i 1964, og for andre gang var det norske kongehuset representert i et seiler-OL. Kronprins Harald deltok i 5.5 mR sammen med mannskapene Stein Føyen og Eirik Johannessen. I Flying Duthman-klassen, der Norge hadde et gull å forsvare, deltok Einar Koefoed og Hans Preben Mehren.

Lykken stod ikke de norske seilerne bi, for hjem fra regattabanen i Enoshima måtte de reise uten noen olympiske poeng (plassering blant de seks beste) i det hele tatt. Beste resultat av de norske oppnådde kronprins Harald og mannskapet hans i 5.5 mR-klassen med en 8. plass.

• Drake (23 deltagere): 15) Morits Skaugen/Knut Bengtson/Egil Normann Ly. 
• Flying Dutchman (21 deltagere): 9) Einar L. Koefoed/Hans Preben Mehren. 
• Finnjolle (33 deltagere). 15) Per Jordbakke. 
• 5,5mR (15 deltagere): 8) Kronprins Harald/Eirik Johannessen/Stein Føyen.

Peder Lunde jr. reddet norsk ære igjen

Peder Lunde jr. sikret norsk gull under OL i 1960, og han ble den norske seilerærens redning også under OL i 1968 i Mexico. 

Seilasene foregikk i Acapulco. Norge deltok i de «vanlige klassene»; Finnjolle, Drake, Flying Dutchman og 5.5 mR, men for første gang siden 1936 stilte vi også lag i Star-båt. Og det ble nettopp i klassen som norsk seilsport hadde vært uinteressert i i over 30 år, at den olympiske medaljen skulle komme.

Peder Lunde jr og Per Olav Viken stod for den bragden og seilte inn til sølv bak ikke ukjente Lowell North, grunnleggeren av North Sails. Nok en gang hadde Peder hatt kort tid på å bli kjent med en ny klasse, og nok en gang overrasket han mange med å vinne sølv. Også i FD var norske seilere involvert i medaljekampen, men Bjørn og Odd Roar Lofterød måtte til slutt ta til takke med 5. plass.

Kronprins Harald deltok i OL igjen med ny båt, «Fram IV» i 5.5 mR-klassen, men de seilte godt under pari. Noen god start fikk de heller ikke da Stein Føyen før første regattadag fikk så kraftig diaré at han måtte på sykehus og reserven Finn Chr. Ferner måtte steppe inn som mannskap første dag.. OL foregikk ikke lenge etter at kronprinsen hadde giftet seg  noen måneder før med kronprinsesse Sonja, og det stjal nok en god del av konsentrasjonen knyttet til seilasene i Acapulco. På grunn av bryllupet hadde heller ikke laget fått trent så mye som de hadde ønsket tett opp mot OL.

NYGIFT: Kronprins Harald kom til OL i Acapulco i 1968 som nygift, og det var neppe den beste oppladningen. Kronprinsesse Sonja var med til Mexico og er her sammen med kronprinsen og Eirik Johannessen. FOTO: Privat.

• Flying Dutchman (30 deltagere): 5) Bjørn Lofterød/Odd Roar Lofterød. 
• Star (20 deltagere): 2) Peder Lunde jr./Per Olav Wiken. 
• Drake (23 deltagere): 12) Teddy Sommerschield/Jan-Erik Aarberg/Erik Wiik-Hansen.
• Finnjolle (36 deltagere): 21) Per Werenskiold. 
• 5,5mR (14 deltagere): 11) Kronprins Harald/Eirik Johannessen/Stein Føyen

Det er langt og dyrt å reise til Australia, og Norge tok seg bare råd til å delta i kun to av de fem olympiske klassene i OL i Melbourne i 1956. Det resulterte i at det for første gang i historien ikke vanket noen medaljer på seilernasjonen Norge.

De norske fargene var kun representert i Drake og 5.5 mR. Lenge var det også snakk om å sende en seiler i Finnjolle-klassen til Australia, men slik ble det ikke. Skippere for de norske lagene var Thor Thorvaldsen – norsk favoritt i Drake etter bravadene i 1948 og 1952 – og Peder Lunde senior i 5.5 mR.

De to øvrige klassene var Star-båt og den sære, gaffelriggete tomannsjollen Sharpie som veide hele 230 kilo og som var konstruert i 1931.

Resultatet ble norsk 5. og 7. plass, og De olympiske lekene i Melbourne skrev seg med det inn i historien som Norges hittil svakeste seiler-OL.

• 5,5 mR (10 deltagere): 5) Peder Lunde/Halfdan Ditlev-Simonsen jr./Odd Harsheim (Viking). 
• Drake (16 deltagere): 7) Thor Thorvaldsen/Carl Otto Svae/Bjørn Oscar Gulbrandsen.

Ung, norsk overraskelse

Egentlig skulle ikke Peder Lunde jr. og Bjørn Bergvall ha deltatt i OL i Roma i 1960 i den nye OL-klassen Flying Dutchman. Men fordi OL-uttatte Teddy Mortensen og Benno Patt trakk seg og Lunde/Bergvall fikk en oppløftende 10. plass i EM på vårparten før OL, fikk de likevel billett til deltagelse i Napoli-bukten, der seilasene skulle foregå.

Peder Lunde jr. og Bjørn Bergvall var 18 og 21 år, og de begynte å seile FD sammen om vinteren 1960 – det samme året som OL ble arrangert. Selv om de seilte mellom isflakene i Norge om vinteren, var treningsgrunnlaget begrenset, med de unge, norske seilerne overrasket alle:

«Det ble et Flying Dutchman-par som overstrålte alle konkurrenter og erobret seilerverdenen med sin ungdom, dyktighet og sjarme», skrev Per Chr. Andersen etter OL  i «Olympiaboken» for året 1960.

Før siste seilas hadde nordmennene et knapt overtak på danskene Hans Fogh og Ole Petersen. Kampen om gullet stod mellom de to lagene. Ingen andre kunne blande seg inn. Allerede fra morgenen begynte det psykologiske spillet, og ute på banen la de norske seilerne seg konstant på topp av danskene, som av alt ikke måtte vinne. Gjorde de det, kunne ikke Peder og Bjørn bli dårligere enn nummer fire. Da ville gullet ha gått fløyten.

Med 10. plass til den norske duoen og 13. plass til danskene holdt det til et overraskende norsk gull –  som gjorde de norske seilerne til ditto store olympiske helter hjemme i Norge. Hele 31 nasjoner deltok i FD-klassen.

GULL I FD: Sett med dagens øyne tok Peder Lunde jr. og Bjørn Bergvall OL-gull med svært begrenset treningsgrunnlag. Det ble likevel et av den norske seilerhistoriens høydepunkter.

Med seieren skrev Peder Lunde jr. seg inn i OL-historien som den første medaljevinneren av 3. generasjon. Bestefaren Eugen vant OL-gull i 1924, faren Peder tok sølv i 1952 og «Lille-Peder» altså gull i 1960.

Og det ble med denne medaljen for norsk seilsport i OL i 1960. Norge deltok i fire av de fem OL-klassene. «Som vanlig» stilte ikke Norge med seilere i Star-båt-klassen.

• Flying Dutchman (31 deltagere): 1) Peder Lunde jr./Bjørn Bergvall (Sirene). 
• Drake (27 deltagere): 4) Øivind Christensen/Arild E. Amundsen/Carl Otto Svae (Lett).
• 5,5mR (19 deltagere): 7) Finn Chr. Ferner/Odd Harsheim/Knut Wilhelm Wang (Struten).
• Finnjolle (35 deltagere): 12) Per Jordbakke

Marie Rønningen har sammen med makkeren Helene Næss et klart mål med sin OL-deltagelse: Medalje i 49erFX-klassen! Og etter å ha trent i fem år sammen med to av verdens beste lag i klassen, er grunnlaget for det i orden.

Det var foreldrene til Marie Rønningen som dro henne inn i seilsporten. De var selv seilere.

– De er veldig interesserte i seiling, så det ble helt naturlig at jeg begynte å seile.

Marie begynte å seile Optimist, men ble ganske fort for stor for den vesle jollen.

– Jeg forsøkte så godt jeg kunne, men fikk aldri noen gode resultater. Jeg syntes imidlertid det var gøy å seile.

Etter Optimist begynte hun å seile tomannsjollen 29er, men da makkeren hennes skulle ut i militæret, stoppet seilingen opp. I mangel av å finne en annen å seile sammen med, begynte hun i stedet å seile Laser. Det falt ikke helt i smak – Marie syntes det gikk for sakte. Treneren Lars Loennechen så at Marie mistrivdes i Laser, og da han fikk høre at Helene Næss stod uten makker, koblet han de to sammen. Og det skulle vise seg å bli svært vellykket.

Helene og Marie bestemte seg for å seile 49er FX og satse mot OL i 2016. I OL-uttagningen ble de slått av tvillingene Ragna og Maja Agerup, men de to Tønsberg-jentene hadde gjort seg såpass godt bemerket i det internasjonale miljøet, at de ble spurt av de brasilianske OL-deltagerne om de ville være treningspartnere med dem før OL. Det ble vellykket, brasilianerne ble olympiske mestere og for Helene og Marie ble det starten på et svært verdifullt treningssamarbeide.

De brasilianske seilerne hadde også et samarbeid med newzealenderne som vant sølv i OL, og Helene og Marie ble tatt med i dette samarbeidet etter OL. 

– Vi ble aldri formelt enige om at vi skulle ha et slikt samarbeid. Det bare ble sånn, sier Marie.

Dette samarbeidet, der de har trent sammen, testet hverandres båter og utstyr og utvekslet erfaringer, har holdt hele veien frem til i dag. Det har løftet alle de tre lagene, som nå utgjør verdens beste 49er FX-troika. Under OL i Japan vil de imidlertid være harde konkurrenter.

Helene og Marie har vunnet medaljer i de siste tre års europamesterskap i 49er FX. De ble europamestre i 2018, vant bronse i 2019 og sølv i 2020. I de siste tre årene har den norske duoen ligget jevnt i toppen internasjonalt og er sammen med Hermann Tomasgaard i Laser Norges fremste medaljehåp i seiling i OL.

49er FX-klassen starter sine seilaser 27. juli og ute på banen møter Marie og Helene 20 andre konkurrenter.

KOMMUNIKASJON: I den teknisk krevende 49er FX-jollen er god kommunikasjon mellom Marie Rønningen (foran) og Helene Næss helt avgjørende for at alt skal gå kjapt og koordinert for seg. FOTO: Trond R. Teigen.

MARIE RØNNINGEN

• SEILFORENING: Tønsberg Seilforening
• OL-DISIPLIN: Skiff Women
• BÅTTYPE: 49er FX sammen med Helene Næss
• FØDSELSDATO: 13. mars 1994
• HØYDE: 175 cm
• PLASSERING PÅ VERDENSRANKING: 4. plass. Beste plassering: Nr. 3
• OL-DELTAGELSE: Debutant
• VM/EM-MEDALJER:
• 2018: EM-gull i 49er FX
• 2019: EM-bronse i 49er FX
• 2020: EM-sølv i 49er FX
• MARIES TRENER: Thomas Guttormsen
• MARIE RØNNINGENS INTERNASJONALE RESULTATER:
• Slik presenterer OL-arrangøren Marie
• Profilintervju av Marie og Helene i SEILmagasinet (krever innlogging og nedlasting av digitalt magasin (nr. 1/2020))

OLYMPISKE TILBAKEBLIKK 1948 og 1952: Med to OL-gull på rappen – i 1948 og 1952 – i den nye OL-klassen Drake, fikk Thor Thorvaldsen tilnavnet «Gullvaldsen» i norske medier.

Det første OL-et etter Den annen verdenskrig, som gikk i London, bød på tre nye OL-klasser. Den ene var velkjent for norske seilere; nemlig Drake, som var tegnet av Johan Anker i 1929, året etter at han selv vant OL-gull i 6 mR. De to andre klassene var svært ukjente, enmannsjollen Firefly, som erstattet Olympiajollen, og kjølbåten Swallow som ble seilt av to personer. 8 mR var strøket av det olympiske programmet.

Norge stilte mannskaper i alle klasser, bortsett fra i Star-klassen. De ukjente britiske klassene Swallow og Firefly fikk man en hvis erfaring med ved at det ble bygd en Swallow i Norge og innkjøpt fem Firefly–er «til opptrening av mannskaper», som det het seg.

Etter at de norske seilerne hadde gjort sitt på regattabanen i Torquay, var det tre navn som ble stående. Thor Thorvaldsen, Sigve Lie og Håkon Barfod. De vant gull i den nye Drake-klassen. Noen flere norske medaljer ble det ikke. For Thor Thorvaldsens del var dette hans andre OL-deltagelse etter at han debuterte i Olympiajolle-klassen i 1936 med en 10. plass.

Under De olympiske lekene i 1948 fikk seilerverdenen stifte bekjentskap med et nytt navn som skulle komme til å prege seilsporten i lang tid fremover: danske Poul Elvstrøm som vant Firefly-klassen.

• 6 mR (11 deltagere): 4) Magnus Konow/Anders Evensen jr./Lars Musæus/Hakon Solem/Ragnar Hargreaves (Apache). 
• Drake (12 deltagere): 1) Thor Thorvaldsen/Sigve Lie/Håkon Barfod (Pan). 
• Firefly (21 deltagere): 12) Morits Skaugen.
• Swallow (14 deltagere): 8) Øyvind Christensen/Knut Bengtson

OL-gull nummer to

To nye klasser stod på OL-programmet under OL i Helsingfors i 1952. Som enmannsjolle var Firefly erstattet med Finnjolle. Den nye jollen, som var tegnet av Richard Sarby, vant en uttagningskonkurranse om å få OL-status mot et knippe andre enmannsjoller. Kjølbåten Swallow var også borte – i stedet hadde 5,5 mR kommet inn som OL-klasse ved siden av 6mR, som fortsatt holdt stand.

Norge stilte med seilere i alle klasser – bortsett fra Star. Denne klassen hadde åpenbart ikke appellert til norske seilere på den tiden.

Gull-trioen i Drake forsvarte OL-gullet sitt fra 1948 og ble de virkelig store heltene. I mediene fikk Thor Thorvaldsen kallenavnet «Gullvaldsen». Men også de øvrige norske seilerne gjorde det godt. Finn Christian Ferner og Peder Lunde senior kunne ta med seg hver sin sølvmedalje sammen med mannskapene sine i henholdsvis 6mR og 5,5 mR.

I Finnjolle, som ble vunnet av Poul Elvstrøm, ble Morits Skaugen nummer seks. Han vant en av enkeltseilasene. De norske seilerne gjorde seg godt bemerket under disse lekene, for ved siden av to skyttere, var de de eneste av utøverne som hadde med seg medaljer hjem.

Under OL i 1952 deltok Sovjetunionen for første gang og de stilte lag i samtlige av de fem OL-klassene i seiling.

• 6 mR (11 deltagere): 2) Finn Chr. Ferner/Carl L. Mortensen/Johan Martin Ferner/Erik Heiberg/Birger Arneberg (Elisabeth X). 
• 5,5mR (16 deltagere): 2) Peder Lunde/Børre Falkum-Larsen/Vibeke Lunde (Encore). 
• Drake (17 deltagere): 1) Thor Thorvaldsen/Sigve Lie/Håkon Barfod (Pan). 
• Finnjolle (28 deltagere): 6) Morits Skaugen.

Siden Hermann Tomasgaard måtte se seg slått av Kristian Ruth under OL-uttagningen i 2016, har han vært Norges soleklare ener i klassen – og kanskje den mest stabile norske toppseileren av alle.

Å ha fokus på å bli god til å seile har Hermann Tomasgaard hatt helt siden han var veldig ung. Han var det man kan kalle en barnestjerne i Optimistjolle og oppnådde tidlig gode resultater. Han hadde solid støtte i faren Lars Tomasgaard, som tok ham med på regattaer i Norge og utlandet. I 2007 og 2009 ble han norgesmester i Optimist. I 2009 ble han også verdensmester i enmannsjolle-klassen RS Tera, som han forsøkte seg i. 

– Da jeg var i 10–11-års alderen begynte jeg å forstå ganske mye av det jeg holdt på med, og da gikk det ganske raskt oppover med meg.

Seiling er en kompleks idrett der man skal mestre alt det fysiske og teknikken, men også forstå hvordan seilene fungerer, vite å dra nytte av vindens ulike retning og styrker og mestre det taktiske spillet på banen.

I 2008 begynte hermann å seile Laser 4.7 og året etter vant han sølv i VM. Med økende kroppsvekt fortsatte han i Laser Radial og deretter i OL-klassen Laser Standard. Han innledet seilingen i den klassen med å vinne to sølvmedaljer i U21-VM, og han ble samtidig med i en treningsgruppe som satset mot OL i 2016. Der var han yngstemann.

– Vi utgjorde en morsom treningsgruppe der vi pushet og lærte av hverandre. Vi var tre, Kristian Ruth, Mathias Mollatt og meg, og vi var ulike personligheter som utfylte hverandre godt.

Kristian ble til slutt uttatt til OL og etter OL ble treningsgruppen oppløst. Hermann var den eneste som fortsatte, og som enslig norsk seiler på internasjonalt nivå, måtte han søke nye veier. Han fikk spanjolen Anton Garotte som trener og de oppsøkte et internasjonalt treningsmiljø med noen av verdens beste Laser-seilere.

Fra og med 2018 har Hermann ligget stabilt i verdenstoppen, og i en rekke regattaer har han nådd den avsluttende medaljefinalen der kun de ti beste får delta. Verdenscupfinalen i 2018 vant han. I 2018 og 2020 ble han nummer seks i VM, og under prøve-OL i 2019 vant han  bronse.

Hermann Tomasgaard er nok sammen med Helene Næss og Marie Rønningen i 49er FX den av de norske seilerne som har holdt et internasjonalt toppnivå lengst, og han er en reell medaljekandidat i OL.

I Laser-klassen stiller det 35 seilere, og seilasene starter 25. juli.

NR. 3 i PRØVE-OL: Hermann Tomasgaard ble nummer tre i prøve-OL i 2019. Nå er han tilbake på den samme regattabanen og skal starte OL-seilingen 25. juli. FOTO: Trond R. Teigen.

HERMANN TOMASGAARD

• SEILFORENING: Kongelig Norsk Seilforening
• OL-DISIPLIN: One Person Dinghy Men
• BÅTTYPE: Laser Standard (ILCA 7)
• FØDSELSDATO: 1. april 1994
• HØYDE: 185 cm
• PLASSERING PÅ VERDENSRANKING: 4. plass. Beste plassering: Nr. 3
• OL-DELTAGELSE: Debutant
• VM/EM-MEDALJER:
• 2008: VM-gull: RS Tera
• 2009: VM-sølv i Laser 4.7
• 2013: VM-sølv i Laser Standard U21 – EM-sølv i Laser Standard U21
• 2014: VM-sølv i Laser Standard U21
• 2018: EM-sølv i Laser Standard
• HERMANS TRENER: Anton Garotte
• HERMANN TOMASGAARDS INTERNASJONALE RESULTATER
• Slik presenteres Hermann av OL-arrangørene
• Profilintervju med Hermann i SEILmagasinet (krever innlogging)

  HERMANN OG TRENEREN: Anton Garotte har vært Hermanns trener i de siste fem årene. FOTO: Morten Jensen

OLYMPISKE TILBAKEBLIKK 1928, 1932 og 1936: Kronprins Olav var en sentral person både før og under OL i 1928. Kronprinsens innsats resulterte i olympisk gull for Norge.

OL i 1928, som foregikk i Amsterdam, skulle seiles i de samme tre klassene som i 1924, og Norge hadde som ambisjon å stille i samtlige. Man manglet imidlertid en egnet båt i 8mR-klassen. Det ble løst ved at et konsortium ledet av kronprins Olav tok inititiativ til å få bygget båten «Noreg» som Magnus Konow skulle være skipper for.

i 6mR-klassen var det flere potensielle båter og lag, og kronprins Olav vant uttagningsseilasene med sin båt «Norna». Han ble følgelig uttatt, men kronprins Olav ga beskjed til styret i KNS om at han ønsket at Johan Anker skulle overta hans rolle som skipper. Selv ville han inngå som en del av mannskapet.

Jolleseiling hadde fortsatt ikke blitt anerkjent som «skikkelig» seiling i Norge i 1928, og det var få som var interesserte i å delta for Norge i OL. Det endte med at sølvmedaljøren fra 1924, Henrik Robert, fikk «i oppdrag» å seile i Olympiajolle-klassen.

De olympiske lekene i 1928 endte med to norske medaljer. Johan Anker og mannskapet hans, som inkluderte kronprins Olav, seilte så godt at de ikke en gang behøvde å seile den siste seilasen. De hadde allerede vunnet gull. Henrik Robert tok en ny sølvmedalje, mens «Noreg» ble forfulgt av uhell – med blant annet to mastebrekk (!) – og ble nummer fire.

Totalt sett ble Norge nok en gang beste seilnasjon i OL.

• 8 mR (8 deltagere): 4) Magnus Konow/Bernhard Lund/Jens Salvesen/Wilhelm Wilhelmsen (Noreg). 
• 6 mR (13 deltagere): 1) HKH kronprins Olav/Johan August Anker/Erik Anker/Haakon P. Bryhn (Norna). 
• Jolle og enmannsbåter (20 deltagere): 2) Henrik Robert.

OL uten Norge

Norsk OL-suksess til tross; under OL i Los Angeles i 1932 uteble de norske seilerne. KNS, som den gangen fungerte som det vi i dag kjenner som et seilforbund, syntes det var for dyrt å sende båter og seilere så langt som over Atlanterhavet. Mange andre europeiske nasjoner tenkte det samme. I 8 mR deltok kun to båter og i 6mR var det tre båter. I jolleklassen var det 11 seilere.

I 1932 ble det introdusert en ny klasse i OL, og i likhet med jolleklassen syntes ikke den norske begeistringen for den nye klassen akkurat å stå i taket. Her på berget var det åpenbart de aristokratiske meterbåt-klassene som gjaldt.

I KNS’ jubileumsbok omtales den nye klassen som ble introdusert i OL i 1932, slik:

«Foruten jolleklassen var det også opptatt i programmet seilas med såkalte Star-båter …).»

Star-båt-klassen ble innført i OL uten norsk applaus.

Første OL uten norsk gull

Under OL i 1936 i Berlin – seilasene foregikk i Kiel – måtte de norske seilerne reise hjem igjen uten noen gullmedaljer i bagasjen. Det var første gang siden norske seilere OL-debuterte i 1908. Medaljeløse ble de imidlertid ikke. Lekene endte med to sølvmedaljer, og det i de to gamle klassene 6 mR og 8 mR.

I 6-meter-klassen stod tre båter likt etter at alle seilasene var gjennomført, og det lå an til finaleseilas mellom de tre for å kunne kåre en vinner. En av de tre båtene var den norske med Magnus Konow (bildet) som skipper. 

Det ble imidlertid lagt inn protest mot den sveitsiske båten, som også var en av de tre, og protesten gikk på at den sveitsiske rormannen var profesjonell seiler. Protesten gikk igjennom, sveitserne ble disket og med den båten ute av poengsammendraget, gikk de britiske seilerne i klassen av med seieren. Noen finaleseilas ble ikke nødvendig.

Hjemme i Norge ble det olympiske poengsystemet som ble innført i USA fire år tidligere, diskutert. Det lød på omvendte plassiffer; på den måten at førstemann i et felt på for eksempel 12 båter, fikk 12 poeng. Det hadde man ikke sans for den gangen. I Norge mente man systemet som ble benyttet i Amsterdam i 1928, var bedre. Der ble alle som ikke hadde minst en 3. plass etter fire dagers seiling, sjaltet ut. Deretter ble det seilt i to dager til, der den båten med flest seire vant.

De norske meningene om dette ble imidlertid ikke hørt.

• Star (12 deltagere): 6) Øivind Christensen/Sigurd Fredrik Herbern. 
• 6 mR (12 deltagere): 2) Magnus Konow/Karsten Magnus Konow/Fredrik Meyer/Vaadjuv Dag Nyquist/Alf Christian Tveten (Lully II). 
• 8 mR (10 deltagere): 2) Olaf Christian Ditlev-Simonsen jr./Hans Soelberg Struksnæs/Lauritz Ture Thrap Schmidt/Nordahl E. Wallem/Jacob Tullin Thambs/John Peder Ditlev-Simonsen (Silja). 
• Olympic Monotype (25 deltagere): 10) Thor Thorvaldsen.

Norges OL-håp i Laser Radial (ILCA 6), Line Flem Høst, har tidligere vist seg som en mesterskapsseiler. Det kan slå positivt ut i OL. Her er glimt fra hennes seilkarriere.

Line Flem Høst er nærmest født og oppvokst i båt. Sitt første leveår tilbrakte hun om bord i familiens Colin Archer-skøyte i Middelhavet. Da Line Flem Høst begynte å seile Optimistjolle som 6–7-åring, etter at noen venninner tok henne med Kongelig Norsk Seilforenings anlegg på Bygdøy, ville hun helst ikke slå venninnene sine i regattaene.

– Da trodde jeg ikke vi kunne være venner. Jeg ville at de skulle komme foran meg i mål. Jeg var ikke så glad i å konkurrere. Det var miljøet jeg likte.

Det endret seg med tiden. I 2008 ble hun norgesmester i Optimist. Line var på den tiden også en god alpinist, men valgte å satse på seiling og Laser-klassen. Det viste hun at hun mestret, for i 2011 vant hun bronse i Laser 4.7. Året etter begynte hun å seile Laser Radial, og det endte med sølv i det internasjonale seilforbundets junior-VM, som er den gjeveste av alle juniorkonkurranser i seiling med deltagere fra over 50 nasjoner. I 2013 gikk hun helt til topps og ble verdensmester. 

– De gode resultatene gjorde meg sulten på å oppnå noe mer.

Line ble tatt ut på landslaget som hadde OL i 2016 som siktemål, men ble slått av Tiril Bue i uttagningen.

– OL i Rio de Janeiro i 2016 var nok mest en drøm for meg. Det var Tokyo som var målet. Likevel ble jeg veldig skuffet over ikke å bli tatt ut til Rio-OL.

Da OL i Rio var over, la de øvrige landslagsseilerne opp. Line stod igjen alene, men sammen med NSFs nye sportssjef, Rigo de Nijs, fikk hun gjort en avtale med det danske landslaget i Laser om å få trene sammen med dem. Møtet med danskenes polske trener ble tøft. Treningsregimet var et helt annet enn det norske, men det ga henne et løft. Hun lærte mye og ble en bedre seiler.

På det danske laget var hun kun en deltager som fikk oppmerksomhet først etter at de danske seilerne hadde fått sitt. Hun savnet en trener som hun kunne gi henne mer personlig oppfølging. Samarbeidet med danskene ble avsluttet i 2019, og i Norge fikk hun Lars Loennechen som trener. Hans oppfølging og Lines erfaringer fra danskene skulle vise seg å være en god match. Under VM i OL-klassen Laser Radial i 2020 vant Line bronse og fikk sitt desiderte internasjonale gjennombrudd.

Laser Radial-klassen omfatter seilere fra 44 nasjoner i OL i Japan, og Line starter sine seilaser 25. juli. Etter 10 seilaser går de ti beste til en medaljefinale som seiles 1. august.

KLAR FOR OL: Line Flem Høst har fått tildelt jollen hun skal seile i OL og går nå inn i siste fase av forberedelser før det hele starter for henne 25. juli. FOTO: Line Flem Høsts instagramkonto.

LINE FLEM HØST

• SEILFORENING: Kongelig Norsk Seilforening
• OL-DISIPLIN: One Person Dinghy Women
• BÅTTYPE: Laser Radial
• FØDSELSDATO: 10. november 1995
• HØYDE: 180 cm
• PLASSERING PÅ VERDENSRANKING: 6. plass. Beste plassering: Nr. 5
• OL-DELTAGELSE: Debutant
• VM/EM-MEDALJER:
• 2011: VM-bronse: Laser 4.7
• 2012: VM-sølv i World Sailings junior-VM (Laser Radial)
• 2013: VM-gull i World Sailings junior-VM (Laser Radial) – VM-bronse i Laser Radial junior
• 2020: VM-bronse i Laser Radial
• LINES TRENER: Lars Loennechen
• INTERNASJONALE RESULTATER
• Slik presenteres Line av OL-arrangørene
• Profilintervju med Line i SEILmagasinet (krever innlogging og nedlasting av digitalt magasin (nr. 2/2020))