tirsdag, 06 september 2022

Celia Valeur Børresen: Blir ikke trenerprofet i eget land

Written by
CELIA VALEUR BØRRESEN: Celia er blitt trener for et tysk og to nederlandske Nacra 17-lag. Å bli trener på fulltid er Celias store drøm – en drøm som er i ferd med å bli oppfylt. CELIA VALEUR BØRRESEN: Celia er blitt trener for et tysk og to nederlandske Nacra 17-lag. Å bli trener på fulltid er Celias store drøm – en drøm som er i ferd med å bli oppfylt. FOTO: Morten Jensen
Celia Valeur Børresen er blitt etterspurt som trener i utlandet, og nå er hun trener for et tysk og hjelper to nederlandske Nacra 17-lag som satser mot OL i 2028.

– Ja, det er riktig, bekrefter Celia.

– Jeg ble oppringt av Rigo de Nijs (tidligere sportssjef i NSF) som trengte en trener for et tysk Nacra 17-lag. Selv har Rigo nå ansvaret for det sveitsiske guttelaget i iQFOiL. Jeg møtte de tyske seilerne etter Kieler Woche i sommer, og det viste seg å være en kjempe-match mellom dem og meg, sier Celia.

Da hadde hun nettopp kommet hjem fra den italienske Comosjøen der hun fulgte Nacra-laget i U23-VM.

– Hadde det ikke vært for en ødelagt ankel siste dag, hadde seilerne mine, Leonard Beyer og Zoe Coers, blitt nummer to i U21-klassen.

  Da jeg var i Italia ble jeg også spurt om jeg kunne tenke meg å hjelpe to nederlandske Nacra-lag når de ikke fikk trenerkabalen sin til å gå opp. Jeg fikk i tillegg en forespørsel om å være trener for laget til Tunisia.

Nå hjelper Celia både det tyske og de to nederlandske lagene, og nylig var hun i Belgia for å etablere kontakt med et lag der. Hun har også jobbet litt med de sveitsiske iQFOiL-seilerne i forbindelse med test-eventet som er blitt avholdt før neste års viktige VM i Scheveningen.  Rigo trengte en stand in for seg selv i et par av dagene.

– Dette kom det gode tilbakemeldinger på i ettertid fra seilerne, og jeg blir med dem på treningene i forkant av VM i Brest og to dager inn i mesterskapet sammen med Rigo, sier Celia, som nå også jobber med å danne en treningsgruppe for Nacra 17-seilerne.

– Målet er OL i 2028, sier Celia som til daglig også er trener for Optimist-gruppen i Åsane Seilforening og ILCA-seilerne i Bergens Seilforening.

Drømmen er å være fulltidstrener

Nå er hun fulltids trener  nesten hver dag. Og nettopp det å være trener på fulltid er Celias store drøm og mål. Hun er nå inne i sitt siste år i sin sykepleier-utdannelse, men det er kun for å ha noe å falle tilbake på dersom trenerdrømmen skulle gå i knas. Så langt tyder ikke noe på det.

Nylig leverte Celia eksamensoppgaven sin for å kunne bli trener 3 – det høyeste trenernivået i seil-Norge, og hun har søkt om opptak til «Trenerløftet» i regi av Olympiatoppen. I arbeidet med Nacra-seilerne har Celia NSFs tidligere sportssjef, Rigo de Nijs, som mentoren sin.

– Jeg er jo ennå ganske ung og har mye å lære. Jeg føler at jeg så vidt har startet og ennå har en lang vei å gå, sier hun ydmykt.

Celia var selv ILCA 4- og ILCA 6-seiler og hun deltok i ungdoms-VM i Kina i Nacra 15 sammen med Henrik Bordal i 2017. Kranglete skuldre satte imidlertid en stopper for hennes egen seilkarriere. Bak seg har hun fire skulderoperasjoner.

– Derfor begynte jeg som klubbtrener i Åsane, og det trivdes jeg godt med. Deretter ble jeg trener 2 og nå trener 3. Underveis i denne prosessen oppdaget jeg at det faktisk er dette jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, sier Celia.

At hun har fått så stor oppmerksomhet fra utlandet og at hun der er en ønsket trener, er kommet overraskende på Celia. I Norge er hun blitt møtt med en smule skepsis blant noen, særlig voksne, fordi hun er ung, er jente og fordi hun ikke har noen egen omfattende seilkarriere å vise til.

Seilerne må ha med hodet

MJM 202203310009 154DAME: Å være en ung dame og være trener i et mannsdominert miljø kan av og til være en utfordring. FOTO: Morten Jensen– Det er litt annerledes å coache på engelsk, men jeg trives veldig godt med det. Og så viser det seg at trenerstilen min passer godt til de tyske seilerne.

Celia forklarer trenerstilen sin slik:

– Hvis jeg hele tiden skal fortelle seilerne hva de skal gjøre, så vil de gjøre det jeg sier. Men de vet ikke hvorfor de gjør det. Derfor liker jeg veldig godt å stille dem spørsmål, slik at seilerne selv må resonnere seg frem til svaret. Nacra 17 er en klasse jeg selv har liten erfaring med, men ved å kunne stille de rette spørsmålene, klarer seilerne og jeg å snakke oss frem til løsninger som gir fremgang. 

Hun forteller at hun var veldig spent før hun reiste til Comosjøen for å være coach for de tyske seilerne alene. Rigo de Nijs var opptatt med sine seilere et annet sted. Men det gikk bra.

– Den største gleden ved å være trener, og det merker jeg at jeg vokser på, er når vi får til noe sammen. Og da tenker jeg ikke på resultater, men på ferdighetsutvikling. Jeg ønsker å måle suksess i ferdighetsutvikling, og når jeg ser seilerne trives bedre og bedre etter hvert som de utvikler seg, kjenner jeg på stor glede. Et viktig prinsipp for meg er at vi alltid sier «vi«. Det er aldri du eller dere – det er vi. Vi får til noe sammen.

En erfaring hun har med seg hjem fra Italia og møtet med de tyske Nacra 17-seilerne, som er 18 og 19 år, er viktigheten av at de ikke bare klarer å prestere noe fysisk på vannet, men at de også har med seg hodet og det mentale.

– De er i mellomfasen mellom det være ung og det å bli voksen, og da er det viktig at også hodet er med. Det er en utfordring, men desto kjekkere når vi får det til, sier Celia.

– Er du kjæreste med en seiler?

Det å være ung dame i et mannsdominert trenermiljø, ja, i seilmiljøet generelt, byr på sine utfordringer.

– Jeg får jo ofte spørsmål om grunnen til at jeg er der, om jeg er datteren til Rigo eller om jeg er kjæresten til en seiler. Det er nesten alltid det de tror. Så når jeg forteller dem at jeg er trener, blir de overrasket. «Ja, men du er jo så ung…». Men det er kult å være «under dog» også.

De tyske seilerne Celia er trener for synes imidlertid det er kjempekult at hun er en ung jente.

– De har møtt meg med åpenhet og nysgjerrighet, og de har møtt meg som en trener. Jeg merket at jeg trådte inn i rollen på en veldig naturlig måte sammen med de to. Og vi har et veldig tydelig skille mellom det å være kompis og det å være trener. Utenom seilingen kan vi være kompiser. Når vi trener, er jeg trener.

En annen erfaring Celia har gjort seg, er at det er forskjell på å være trener for norske og utenlandske trenere. I Norge skal man gjerne pakke inn budskapet litt, mens noe av det første de tyske seilerne sa til Celia, var: «Vær direkte. Vil vil høre at det skal være sånn, og ikke sånn». Det var en overgang og noe nytt for Celia, og hun forteller at hun brukte litt tid på å tilpasse seg.

– Færrest mulig ord med mest mulig innhold ble oppskriften.

  Og, sier Celia,

– En stor forskjell mellom Norge og Tyskland er at vi er mye mer resultatorientert enn tyskerne. Jeg opplever at de er mer opptatt av ferdighetsutviklingen til seilerne enn oss, og det til tross for at de også er mer opptatt av å drive profesjonell seiling enn hva vi er i Norge. Det har overrasket meg. Positivt. 

Celia forteller at hun har lært enormt mye dette året.

– Jeg er jo fremdeles ung og ganske grønn, og jeg føler at jeg så vidt har startet på trenerkarrieren min. Jeg har ennå en lang vei å gå, men det er veldig kult at jeg har fått muligheten til å gjøre dette, sier hun.